GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

Desember har vært en travel måned på mange måter. Det har vært mye å gjøre på jobb, vi har forberedt besøk og i tillegg fikk vi begge influensa og en skikkelig runde med magen.
Men, som bildet viser: Vi har kost oss fælt i jula! Her er pinnekjøttet servert! Vi har familien til Stein-Ove på besøk: mor, far, søster og bror. De satte ny rekord: Ingen kjenner til noen nordmenn som har vært såååå lenge på toget som dem. Toget stoppet, og de var ombord i 36 timer!
Vi var sikre på at vi skulle få noen slitne vrak på besøk, men de var utrolig opplagt og hadde tatt det hele med usedvanlig godt humør.
De kom med koffertene fulle av norsk pålegg, godteri, oppvaskbørster, julegaver og det ene med det andre. Stor stas!
Vi har dem med rundt til landsbyer, kirker, private besøk, skoler, safari og basseng. Vi koser oss alle mann.

Vi vil benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god fortsetning på jula og håper at 2008 vil bringe mange gode dager, mye latter og fine opplevelser!

MPP Bjørseth, Kamerun

Øyeblikk

Se min kjole

Opplevelsene er mange og varierte her i Kamerun. Vi har vært så heldige og fått være med på å besøke nyfødte barn og vært med på både bryllup og begravelse. Det gjør inntrykk.



Vi ble bedt i et bryllup. Stein-Ove kjente broren til bruden, men vi
hadde aldri møtt brudeparet før. Dagen startet med vielse på rådhuset.
Vi var de eneste to hvite der, likevel fikk vi sitte bakerst. Det var faktisk litt deilig. Den juridiske biten av bryllupet ble ordnet på rådhuset. Rådmannen spurte om de skulle ha et monogamt eller polygamt ekteskap. Salen jublet da de svarte monogamt.
Etter seremonien var det stor foto-session utenfor. Vi ble avfotografert sammen med brudeparet; vi var misjonærvennene deres.

Bruden hadde skiftet kjole da vi kom til kirken. Før de gav hverandre sitt ja, ble brudgommen døpt. Etter hvert ble vielsen preget av dans og jubel - slik bare afrikanere kan!

På festen hadde bruden kjole nummer tre for dagen.
Vi kom 1,5 t etter det skulle begynne, og det var lurt. Vi satt og ventet ca 30 min før det startet likevel. De har visst en tanke om at bryllupet ikke er vellykket hvis det ikke varer til over midnatt, derfor drøyer de med å starte.
Det startet med at vi fikk forsyne oss av et bord med mye mat.
Mye ulik mat; alt fra ris og salat til okseinnvoller og manjokk. Jeg, Bente, var ganske forsiktig, men Stein-Ove klarte ikke helt å si nei da damene rundt bordet sto og skrøt av hver sin rett.
Han fikk mye rart på tallerkenen, og han regelrett kaldsvettet der han satt og skulle prøve å spise.



Etter hvert skulle vi komme dansende fram mot brudeparet og overrekke gave.
Stein-Ove danset som bare han kan! Her er det slik at jo mer du vrikker og leer på deg, jo bedre.
Vi kastet inn håndkledet nærmere 01. Festen fortsatte i de sene nattetimer, så vi får håpe de synes de hadde en vellykket dag og at de får et godt ekteskap.

MPP Bjørseth, Kamerun

Yoko: Et lite stykke Afrika

Små hus spredt utover et rikt landskap. Dette er landsbyen Yoko. Ved veis ende kommer vi til et lite murhus - landsbyens kirke og store stolthet.
Vi blir mottatt som tilbakevendte romfarere. Her er det stor høytid når den hvite mann tar seg bryet med å avlegge dette avsidesliggende samfunn en visitt.
Vi blir plassert fremst i kirken ved siden av prest og kateket. Det er ikke en vanlig gudstjeneste i dag. Det er Don de récolte = Høsttakkefest. Her gir man penger, avling, en høne eller hva man måtte ha av goder. Ofringene går til lønninger, vedlikehold av kirke og kirkevekst.



Gavene blir gitt ved at de ulike givergruppene danser opp midtgangen og gir gaven til øredøvende sang og jubel fra resten av menigheten. Makan til takknemlighet skal du lete lenge etter! Man har for lengst glemt sin nordiske oppdragelse og med stor iver og innlevelse lar man seg villig rive med i den fargerike dansen. Det er populært at vi tar skikken dit vi kommer og at vi danser opp midtgangen på våre stive vikingelemmer.
Jubelen ville ingen ende ta da det ble annonsert at 2/3 av det totale pengebeløpet kom fra de bleke fremmøtte.


MPP'ene i Kamerun

Åpen himmel

Mørket senker seg over den Afrikanske savanne. En kjølig bris legger sine armer rundt meg og stryker meg forsiktig gjennom håret. Over meg er den klareste stjernehimmel jeg noen gang har sett.

Jeg befinner meg i en liten fulanilandsby på grensen til Chad. Det er ikke ofte denne landsbyen får besøk og enda sjeldnere av en hvit! Som den eneste hvite møter jeg mange sjenerte blikk og barna er i undring. Noen av de eldste kommer bort til meg og hilser erbødig. Alle snakker de Fulani.
Her er det ikke strøm så det er kun månen og noen oljelamper som bryter mørket.
Dette er hva jeg vil kalle en ekte misjonsmark.
I kveld skal mange av innbyggerne få se levende bilder for første gang. Nesten hele landsbyen er samlet til en begivenhet det vil bli snakket mye om.
Vi spenner opp et lerret på en ramme, setter på et par høytalere og bardunerer riggen fast.
Lerretet plasseres slik at det sitter folk på begge sider. De som sitter bak ser filmen speilvendt.
Et medbrakt aggregat skal stå for forsyningen av strøm til forestillingen.



Filmrullen blir nøysomlig tredd på sporene. Et gisp høres gjennom folkemengden i det filmfremviseren startes opp og høytalerne utbasunerer et knitrende strykeorkester.
Filmen er over 30 år gammel og har tittelen ”Jesus”.
Det er utrolig fascinerende å se og høre reaksjonene på folk mens de ser filmen. Noen blir redde og gjemmer seg når de ser slangen, Satan, på lerretet. Andre viser tydelig sin begeistring når de ser Jesus utføre mirakler og undre.

Det hele blir en overveldende opplevelse. Jeg er vitne til stjerneskuddenes forførende dans over himmelen akkompagnert av Jesu ord dubbet til fulani.


MPP Horten, Kamerun

Bønnehytta

Her på stasjonen har vi et hus som er bygd etter gammel kamerunsk byggeskikk. Det er et rundt lite murhus med stråtak. Hver søndag ettermiddag samles de norske her til en liten barnesamling. Vi bytter på å ha andakt. Bildet er tatt fra en søndag jeg var i ilden.



MPP Bjørseth, Kamerun

Den Norske Skolen i Kamerun

Etter forespørsel fra blogg-lesere kommer
nå litt om Den Norske Skolen.



Midt på 80-tallet var det over 40 elever på skolen.
I 2004 var det ingen.
Flere interessenter ville da kjøpe skolen, men
NMS sin representant i Kamerun sto standhaftig i mot og tviholdt på fasilitetene.

I 2005 var det 50-års jubileum for DNS i Kamerun og det var
én elev på skolen. Året etter var det to elever og nå i 2007 er det ti elever.

Skolen fungerer omtrent som en grendeskole; 10 elever er fordelt på 6 trinn.
1.-3. trinn sitter i samme klasserom, det samme gjør
4., 5. og 8. trinn
Vi er tre lærerinner på skolen. Stein-Ove og Mario (ettåringene) stepper inn som vikarer og hjelper til på turer i blant.
Skolen er godt utrustet med blant annet basseng, sløydsal, bibliotek, kjøkken, fire undervisningsrom, konkretiseringsmateriell og datamaskiner.
Hver dag spiser vi lunsj under det store mangotreet du ser midt i bildet.

I tillegg til de vanlige fagene, får barna to timer franskundervisning i uka og det legges opp til ulike utflukter i lokalmiljøet.
Skolen har til nå besøkt en stor frukt og grønnsaksåker, en smed, et sykehus, sett muslimenes fredagsbønn, vært med på feiring av avslutningen av Ramadan og vært på overnattingstur til Mballang (misjonærenes feriehus). Der sov vi sammen med flaggermus og biller all mass… Det er tøffe unger vi har med å gjøre her, skjønner du. Jeg var takknemmelig for mitt usedvanlig gode sovehjerte, jeg lukket øyne og ører og sov med myggnettingen godt stappet inn under madrassen.
Stein-Ove sov derimot minimalt den natta. Han lå med lommelykta i hånda og lyste bort flaggermusene.

Misjonærbarna lærer å kjenne Kamerun både gjennom skole og fritid. De får med seg en god ballast i livet. Når de skal hjem til Norge er det en viss fare for overvekt i bagasjen – overvekt i form av opplevelser, inntrykk og erfaringer.

MPP'ene i Kamerun.

Si hei til Madeleine

Madeleine, hushjelpa vår, tropper trofast opp 07:30
tre ganger i uka.
Hun vasker klærne våre for hånd, stryker dem, vasker i huset og lager middag, kaker og brød.
Her er hun i gang med å lage gojav-syltetøy til oss.
Stein-Oves kreativitet er ikke lagt på is. Han tok syltetøyet, blandet det med d'jinobrus, frøs det, duppet isen i smeltet sjokolade og frøys den igjen. Voila: lollipop is

MPP Bjørseth, Kamerun

African Idol 2008

Del 2
Kun lyden av tilfredse gresshopper og en dryppende kran er å høre. Luften ligger tung og klam i matsalen på skolens internat.
I gjenskinnet fra en spektakulær solnedgang ser man silhuettene av en gruppe nervøse ungdommer. Silhuettene av deltagerne på ”African Idol 2008”.

Et kor fra Kamerun skal reise til Norge på turnè sommeren 2008.
17 korister skal velges ut fra en håndplukket gruppe på 40 ungdommer.

Etnomusolog Anders Rønningen er African Idol’s svar på Idolgrunnlegger Simon Cowell :)
Med sin eksklusive finstemte musikalitet, har Mr. Rønningen fått det interessante oppdrag å stå for utvelgelsen i ”African Idol 2008”. I to uker har han vært her i Kamerun og observert, kommet med gode råd og med enkle grep fått koret til å bli enda bedre.
Utvelgelsen er ikke enkel og med så mange gode sangere ble det nødvendig med en audition.
I god Idolstil ble hver enkel deltager testet. I tillegg til å synge måtte hver deltager presentere seg for så å bli fotografert og filmet.
En etter en kom de inn i et lite klasserom - tydelig preget av stundens alvor. Noen av deltagerne var så nervøse at de hyperventilerte, mens andre sprudlet frimodig og danset mens de sang.
Dagen etter audition holdt koret en liten konsert for misjonærene og kirkeledelsen.
Koret har nå fått navnet Malaïka og de leverte en fabelaktig konsert.
Malaïka betyr engler.

Mr. Rønningen har nå fått en oversikt over hver deltager og
det blir nå lettere å skille de kjempegode fra de gode.


Mr. Horten og Mr. Rønningen før korets første offentlige konsert.

Fortsettelse følger...

MPP Horten, Kamerun

Høyt henger de og sure er de...

Neida, ikke alle er sure, men noen er godt brukt – og det kjennes på lukta. I mangel på klesbutikker kjøper Stein-Ove klær fra trær. Han fant seg en fin olabukse og en relativt tøff skjorte her en dag. Kjøpet blir inspisert av våre kollegaer/venner/naboer/medsammensvorne; Stine og Jan Erik.




MPP Bjørseth,Kamerun

African Idol 2008

Del 1
Kun lyden av tilfredse gresshopper og en dryppende kran er å høre. Luften ligger tung og klam i matsalen på skolens internat.
I gjenskinnet fra en spektakulær solnedgang ser man silhuettene av en gruppe nervøse ungdommer. Silhuettene av deltagerne på ”African Idol 2008”.

Et kor fra Kamerun skal reise til Norge på turné sommeren 2008.
17 korister skal velges ut fra en håndplukket gruppe på 40 ungdommer.

Det har tidligere vært ett uttak, en slags fusjon mellom to kor; Voix Angeluiqe og Gospel Singers. Kriteriene for å være med blant de utvalgte, i tillegg til å ha en usedvanlig god sangstemme, er at de alle må være elever på ungdomsskolen College Protestante, at de har god oppførsel og ikke forsømmer skole og lekser.
Dette koret skriver historie her i Kamerun. Det er første gangen det blir gjort en sammenslåing mellom to kor og første gangen at et kor skal synge sanger på forskjellige lokale stammespråk og kun bruke lokale instrumenter!
Bygge opp en stolthet rundt sin musikalske kulturarv.

Mr. Honore er korets leder og han er en positiv og karismatisk musikkelsker med høy arbeidsmoral. Direkte fra sykehuset, syk av malaria, møter han opp utslitt og mager på øvelse. Etter at første sangen er sunget er malaria glemt og han har for lengst flydd inn i sin musikalske verden.

Livsglade ungdommer i sin beste alder fyller nå sjel og sinn med ubeskrivelig vakker sang. Det en sann fryd å høre på når de stemmer i på sine afrikanske toneleier.
De har en utstråling og rytme som en hver nordisk korist vil finne misunnelsesverdig.
Undertegnede er så privilegert at han får være en del av dette.
Hortens hovedoppgave i Kamerun er å klargjøre koret til Norgesturneèn sommeren 2008.
Gjennom hele høsten vil han observere koret, lage notater og gjøre seg kjent med sanger og korister.
Dette ser meget lovende ut og det blir ikke en enkel oppgave å velge ut de 17 beste når det er så mange gode sangere samlet.



Fortsettelse følger…

MPP Horten, Kamerun

Fra dur til moll

Klokka ringer 05:50 og det er søndag morgen…. Jeg må opp tidlig fordi koret vi er med i, Credo, skal synge på gudstjenesten i dag.
Stein-Ove har forlatt bassgruppa og blitt gitarist. Det klarer han bra, men på hver korøvelse må han kjempe for å få igjennom hvilken dur de ulike sangene skal spilles i. Korlederen liker visst å prøve en fire-fem ulike durer før han lander på den Stein-Ove foreslo aller først…
På forrige korøvelse fikk vi klar beskjed om å ha blå overdel og svarte bukser/skjørt på søndag.
Stein-Ove er på to ben og fire brødskiver med sjokoladepålegg blir fordøyd. Stein-Ove tar på seg svart bukse, blå skjorte og svarte sko – alt kjøpt inn på under ti minutter dagen før. ”Ingen skal kunne utsette noe på klærne mine, i alle fall!” sa Stein-Ove da han gikk ut av døra. ”Nei,” sa jeg ”blusen min er jo turkis, men det blir vel et hav av blåfarger i koret tenker jeg!”
En sliten buss tar oss med til kirka utenfor byen. Vi står hånd i hånd i en stor sirkel utenfor og ber, går igjennom hvilke åtte sanger vi skal synge og hvilke durer de skal spilles i. ”B!” skyter Stein-Ove inn, tydelig misfornøyd med at korlederen har brukt helga til å sjonglere med durer. Jeg for min del står og tenker på at alle i dette koret visste at ”blå overdel” ikke betydde hvilken som helst blåfarge…. Det betydde visst lyseblå. Så feil kan man ta!
Gudstjenesten er fin, men lang. Jeg skjønner ikke mye, men jeg skjønner at det nærmere seg slutten. Drøye to timer på en trebenk uten ryggstø og den slitne bussen blir plutselig attraktiv. Jeg lurer litt på hvorfor det ble nevnt åtte sanger, for vi har bare sunget to.
Svaret får jeg da vi kommer ut av kirka: Vi skal synge på den neste gudstjenesten også.
Vi var ærlig talt ikke særlig motiverte for to nye timer, men det gikk bra. Presten klarte å knipe inn litt på tida. Klokka 14:00 var vi hjemme igjen.



MPP Bjørseth, Kamerun

Foreldre...?

Det er ikke bare fersk frukt og klisjemalerier som kommer på døra for å bli solgt. En skjønn liten skapning av en bylt tilbys det barnløse misjonærparet. For 170 NOK kan vi adoptere en gutt!
Den mørke babyen ser på oss med blanke øyne og håper på en ny familie. Bente smelter. Med et smil om munnen og med et stort håp om og endelig bli mor, titter hun ømt og bedene på meg.
Jeg tror ikke jeg har sett noen større og våtere bambiøyne enn de Bente gav meg når jeg avslo kjøpet.
Som den drevne allergiker jeg er, og i tillegg skeptisk til alle skapninger som er mer eksotisk enn en bjellku, tok jeg på vegne av husstansen en fornuftig avgjørelse. Med klump i halsen og tydelig skuffet trekker madamen seg tilbake i stillhet.
Ungene på misjonsstasjonen så det som en selvfølge at vi skulle kjøpe apen, ettersom vi selv ikke har noen barn….




MPP Horten, Kamerun

Snart tørketid...

Nå er de her. De er store, stygge og svarte. Et sikkert tegn på at det snart er tørketid. Med en krøkkete gange og en klønete framferd prøver de febrilsk å komme seg inn i leiligheta vår. Vi skyver de vekk når vi skal inn, og når vi skal ut løper vi synkront ut, på 1-2-3!
For de som er litt usikre på hva det er det skrives om, så er det gresshopper.
Mulig disse er en delikatesse i visse kretser, men jeg kommer aldri til å sette jekslene mine i slikt en skapning.

MPP'ene i Kamerun

Visepresidentens sølvbryllup

Vi ble invitert på visepresidentens sølvbryllup (visepresidenten i kirken), og det er tre ting vi kommer til å huske fra feiringen:

1) At visepresidenten valgte å ære ekteskapet! Ekteskapet er ikke
høyt aktet her, og det er i allefall ikke vanlig å feire sølvbryllup.




2) At presenningen vi hadde over oss gav etter for naturens krefter.




3) At vi drakk sterk ingefærsaft! Hun som serverte oss snakket mye og fort på fransk – etterpå skjønte vi at hun prøvde å advare oss. Vi tok en slurk og den brant i halsen i flere timer etterpå.




Dette er vår opplevelse. For den jevne kameruner og den drevne misjonær er det nok kun det første punktet som vies oppmerksomhet…

MPP Bjørseth, Kamerun

Hortenson Slangedrepar

Kom i hug mine tapre landsmenn:
I over tusen år har me kjempa i mot
hedninganes bloting og anna styggedom.
Ein viking vaknar til liv.

Jallarhornet bryt stillheita på misjonsmarka. Midgardsormen er nær.
Hortenson grip sverdet og stormar mot langhuset kor ungane blir opplærde i kristenmanns tru. Eit stort beist av eit udyr omringar langhuset. Han skuggar for sola og har ein eim av død og forderving.
Midgardsormen er no svolten på ungt kristenmannsblod.
Ungane hyler av skrekk og mødrene gøymer seg gråtande og ber om frelse. Hortenson går uredd direkte til angrep.
Det kalde stålet frå sverdet trengjer djupt inn i
Midgardsormen sitt skjellbelagte kjøt.
Midgardsormen vrir seg i smerte og skrik så høgt at
jorda ristar og hønene verpar. Hortenson løfter enno ein gong sverdet og med eit bestemt kraftanstrengande slag set han inn nådestøytet. Sverdet svingast og parterar beistet ein siste gong.
Ondskapen døyr ut i dei mørke auga og
halen gjer ein siste krampetrekning før han til slutt fell til jorda.
Midgardsormen er død.
Igjen er misjonsmarka ein trygg stad å leva, for ei stund…..

For å holde oss til fakta:
En relativt giftig grønn mamba på ca 30 cm lå og
slanget seg utenfor Den Norske Skolen her om dagen.
Som den ansvarsbevisste mann jeg er,
grep jeg en spade og parterte nøysommelig slangen i fire deler.
Det ble et naturlig samtaleemne rundt middagsbordet den dagen.




MPP Horten, Kamerun

Journee mondiale de l’enseignant. (Lærernes dag)

Det er en dag for det meste her i Kamerun. I dag var det lærernes dag. Som enhver lærer med respekt for seg selv har jeg gått til innkjøp av ”lærer-stoffet”. Jeg kunne velge mellom rosa og blått. Stein-Ove tegnet en drakt og skredderen kom og tok mål. I går kveld kom han med drakta og jeg skulle prøve den. Skjørtet fikk jeg ikke dratt lengre enn til midt oppå låra, og glidlåsen i toppen fikk jeg ikke igjen. Skredderen han nok tatt natta til hjelp, for i morges var han tilbake med drakta. Nå passet skjørtet fint, men toppen var noe for stor… Det får vi rette på senere. Jeg betalte skredderen rundt 65 kroner for jobben.
Rektor ved Den Norske skolen og jeg var på festplassen i byen i dag, for å feire lærernes dag. Sammen med flere hundre andre lærere hørte vi på taler og sang og vi masjerte. Oppstilt etter høyde og farge på stoff masjerte vi og hilste guvernøren og lamidoen.
Gruppetilhørighet er nok viktig her i Kamerun. Hvert år er det nytt stoff på kvinnedagen, lærerdagen, bondekvinnenes dag osv. Kor, prestekonene og andre grupper identifiserer seg også med like drakter. Det blir spennende å se hvor mange drakter jeg kommer tilbake med, og ikke minst hvor mange av dem jeg får bruk for i Norge. 

Du vet du ikke er i Norge når

- husene og naturen ser ut som dette!
- elevene på skoletur utbryter ”Oj! Se! En biiiil!”.
- du ikke har hatt internettilgang på over en uke.
- klærne som har hengt ute til tørk må strykes for å drepe egg som kan ha blitt lagt av insekter.
- naboen kommer og varsler om at det er en slange utenfor….
- du har vikeplikt fra høyre i rundkjøringer. Poenget blir liksom litt borte…
- det mest brukte instrumentet i gudstjenesten er trommer.
- du kjøper et brukt pledd på markedet….
- du får servert pizza hvor en av ingrediensene er maur.
- barn med foreldre fra østlandet har skarre-r.
- du daglig blir vekket 06:10 av en som vil selge deg fargerike gulvtepper av plast.
- en bit stratos fyller deg med stor glede og får deg til å synge ”Ja, vi elsker!” TAKK Nidar Bergene! 
- det nærmeste du kommer slalåm er å svinge unna hullene i veien.
- det står en kameruner under takrenna di og dusjer…
- når du møter en uniformert politimann med øl i hånda.

Fredagsbønn

Den Norske Skolen overvar forrige fredagsbønn.


Et stort antall muslimer samlet seg inni og utenfor moskeen utenfor Lamidoens oppholdssted. Lamidoen er en slags sultan og det er mange lamidoer rundt om i Kamerun. Det var tøft og se han ankomme moskeen.



Han ankom tett fulgt av mange vakter utrustet med tradisjonelle drakter og våpen. Når bønnen var ferdig returnerte lamidoen til sitt palass, tett fulgt av vaktene og til lyden av tradisjonelle blåseinstrumenter og trommer.

Mat på kamerunsk vis.

Mat skal spises med henda i Kamerun, rettere sagt; med høyre hånd.
Her er jeg ute på fiskerestaurant sammen med de norske misjonærdamene. Stein-Ove var ute med gutta kvelden etter.
Ordet restaurant gir dere nok litt feil inntrykk. Stedet ligner et kamerunsk bolighus og vi fikk tildelt et rom for oss selv.
Fisken lå i ei balje utenfor, og vi fikk velge oss en før dama grillet den.



Stein-Ove er ingen fiskeelsker, men jeg synes det var godt. Det syntes visst ikke magen min...
Jeg var syk i et par dager etterpå...

MPP Bjørseth, Kamerun

Piknik med Christine.

Dette er min nye venninne Christine, en aktiv dame med godt humør.
På søndag ble jeg invitert hjem til henne. Hun bor i et murhus med jordgulv og bølgeblikktak.
Vi gikk en tur opp på en høyde med utsikt over Burkina (bydelen Christine bor i), og hadde piknik i solsteken. Det er veldig kjekt å være med henne. Hun kan veldig lite engelsk, så min dårlige fransk må til pers. Hun er så glad for at jeg prøver meg på fransk, og gir meg poeng etter hvor gode setningene mine er (jeg har ikke fått 10/10 enda… ).
Praten går om både store og små ting her i verden.
Jeg møter mange herlige kamerunere og bare gleder meg til å kunne kommunisere bedre med dem!

Utsikten fra høyden vi var på.





MPP Bjørseth, Kamerun

Fulle hus!

Rett utenfor misjonsstasjonen bygges det nå en ny stor kirke.
Den skal innvies i februar 08.
På spørsmål om hvor mange den rommet, fikk jeg til svar ”Den rommer 1500 nordmenn, men 2000 kamerunesere!” (Som sagt så sitter de trangt, ja.)
Det blir spennende å være med på åpningen.
Like utenfor byen bygges det også en ny kirke. Ulike mennesker er blitt bedt om å komme med forslag til utsmykking av kirken.
Stein-Ove er en av dem. Spennende!

Det er godt at det trengs nye kirkebygg - folk strømmer til. Kommer du forsent til gudstjenesten en dag (slik vi gjorde forrige søndag), risikerer du å bli stående utenfor.




MPP Bjørseth, Kamerun

DET ER UTROLIG

Det er utrolig
* hvor høy lyd gresshoppene lager
* hvor mye vann man bruker i løpet av et døgn. Det merkes når vannet plutselig er borte.
* hvor mange ganger vi har brukt duck-tapen etter at vi kom til Kamerun. Den funker på alt fra å tape slitte joggesko til å tette hull i myggnettingen.
* at folk i Norge ikke setter mer pris på asfalterte veier, god sjokolade, demokratiet, forutsigbarhet og det å drikke rett fra springen.
* hvor mange som får plass på en kirkebenk.

* herlig å få tilbringe et år i Kamerun!

(På bildet heller jeg kokt, avkjølt vann i et filter. Voila --> drikkevann.)

MPP Bjørseth, Kamerun

Credo

Nå er MPP Horten’s misjonstjeneste på alvor tatt til.
Man har forlatt den trygge norske gettoen til fordel for
ett sosialiseringsprosjekt som er en misjonær verdig.

Jeg oppsøker nesten helt frivillig et kamerunsk kor med
navn Credo, som har øvelse en gang i uka.
Korets leder gir meg valget mellom tenor eller bass.
(Jeg tenker at som bass skeier man ikke ut på
galeien med de høye tonene…)
Nå står jeg her, som et fullverdig medlem,
midt i den mørke bassklynga.
Jeg skiller meg betraktelig ut der jeg står, sykelig blek,
nesten radioaktiv og gløder litt flaut.
På min høyre side har vi en liten sak av en mann på ca 1,50.
Han peker bestemt på hvor i teksten vi er og
er tydelig misfornøyd med min franskuttale.
På min venstre side har vi en røslig kar. En koselig bamse som
fylles av liv og glede når han brummer.
Etter noen sanger krydret med litt koreografi, er det bevertning.
Brusflasker blir delt ut og jeg oppfatter ordet popkorn.

Det blir også servert en skål med en slags lunken risgrøtsuppe.
Vellingen ser ut til å være nær beslektet med tapetklister og
den venter utålmodig på å bli vomfyll. Skepsisen er stor,
men jeg gir vellingen en sjanse og tvinger den motvillig i meg.
Som den veloppdragene unge mann jeg er, smiler jeg tappert og
bruker god tid på svelgeintervallene. Til min store forundring
så er spiseskikkene i Kamerun noe annerledes.
Her sitter kameruneserne og nesten spiser om kapp.
Velling, popkorn og boblevann fortæres i ekspressfart.
Jeg blir litt satt ut og havner fort i bakevja.
Min lett ømfintlige og sarte mage begynner seriøst å
gjøre opprør og jeg kaldsvetter.
Ingen sulten lillebror å bytte skål med og ingen blomsterpotte å
deponere vellingen i.
Stolt og fornøyd over først å ha svelget en munnfull,
så kommer skuffelsen når det ikke ser ut til å minke på beholdningen. Jeg begynner å bli en smule desperat.
Bortgjemt i en dyp sofastol sitter jeg oppkavet og
tvinger skjelvende i meg det siste av vellinga.
Folk har spist opp og som den største selvfølgelighet her i Kamerun,
er det nå på tide å gå hjem. Kvelden er definitivt over og
her sitter jeg alene igjen med en full colaflaske og med fanget fullt av popkorn. Jeg tar sats, knar i meg en stor porsjon popkorn,
trekker pusten dypt og styrter i meg den lett kulserende leskedrikken.
Det bruser i nesen, rumler i magen og det blir tivoli i hodet.
Oppblåst og svimmel kommer jeg meg opp i vertikal stilling.
Man takker for samværet og sjangler lett svaiende ut.
En rumlende kordebutant returnerer til basen.


MPP Horten, Kamerun



På tom mage og av full hals sang man for nærmere 600 glade kirkegjengere, under søndagens gudstjeneste.

Velkommen kjære lille Lukas!

Må vie litt plass her til en fantastisk stor begivenhet:
Lille skjønne Lukas ble født 30.august 2007.
Gjertrud og Jon er stolte foreldre, og jeg er en stolt og glad tante!
På sånne dager er det rart å være så langt unna, men trøsten er at vi ikke hadde fått kose med han uansett nå, for Gjertrud og Jon bor i USA. Men vi skal ta det igjen!
Vi er veldig glade for at den lille skjønne familien har det bra!

MPP Bjørseth, Kamerun

Hompetitten

Vi disponerer nå en bil! Veldig greit å kunne bevege seg litt på egenhånd.
Stein-Ove måtte være sjåfør den første turen. Det er mye å passe på i trafikkbildet her i byen: folk og dyr, vågale motorsykkeltaxier, vikeplikt fra høyre i rundkjøring og store hull i veien (det er en del av dem nå i regntida).
Det er ca to kilometer inn til sentrum, så det går greit å gå, men det er for langt å gå når en har ærender som å skifte gassflasker og å handle mat.

MPP Bjørseth, Kamerun

Fra WC til PC

Nå er jeg en erfaring rikere og 4 kg lettere.
Mine overømfintlige norske tarmorganer har
blitt angrepet av noen hypereksotiske basselusker.
Malaria-alarmen går.
Igjen tropper man redusert opp på sykehuset.
Blodprøve, mer blekk i journalboken,
enda mer penger i sykehuskassa og
en medium neve med antibiotika.
Blodprøve negativ, undertegnede positiv.
Jeg ser det ikke nødvendig å gå
noe mer i detalj om emnet, men legger til at
kombinasjonen ribbensbrudd og diaré er smertefullt.


MPP Horten, Kamerun

Mon petit ami Pascal.

Som tidligere nevnt har vi en del selgere på døra. Her er er skjønn gjeng som ville selge oss flasker med sand i.
De har pyntet flaskene med plastikkblomster på toppen :)



Dette er mon petit ami Pascal.
Han kom og gav meg en pose full av frukt her en dag. Jeg spurte hvor mye den kostet, men han sa noe om at vi var venner og at jeg skulle FÅ den. Mystisk, men veldig koselig. Jeg tenkte at jeg måtte skynde meg å gi han noe tilbake, slik at jeg ikke ble stående i gjeld til han. Jeg gav ham ei brusflaske. Det satte han veldig stor pris på.
Siden den dagen har vi selvfølgelig hatt flere besøk av lille Pascal. Han kommer med frukt og jeg gir ham brus. Han har også spurt om å få skolesaker og skolepenger, men jeg tror han forsto meg, da jeg på min særdeles dårlige fransk forklarte at hvis han fikk, så ville alle de andre guttene også ha.
Han er veldig skjønn!

MPP Bjørseth, Kamerun

Kald-dusj!

Vi ruslet inn til byen for å kjøpe litt mat. Sola stekte og det var en særdeles koselig tur!
Så åpnet himmelen seg og det bøttet ned. Vi søkte ly under et tak til første og beste taxi kom forbi. At den allerede hadde kunder spiller ingen rolle her i Kamerun. Vi prutet oss fram til en pris før vi satte kursen hjemover.
Grunnet sprukne vinduer og særdeles mye regn mot ruta, klarte vi å kjøre forbi innkjøringa til misjonsstasjonen... Vi bad sjåføren sette oss av et stykke opp i "sykehusveien" utenfor stasjonen. Sjåføren smilte og sa noe om paraply da vi stablet oss ut av bilen. Det var bekker av vann, som rakk godt opp på rista, i veien vi måtte gå.
Veien er til vanlig full av folk, motorsykler og biler, men nå var det bare Stein-Ove og meg. Det gikk ca 20 sekunder til vi var våte inn til margen!

Ja, det er regntid. Det kommer noen heftige regnskyll nå og da. Ikke daglig og noen ganger flere ganger om dagen.
Regntida er på det kraftigste nå, men det er god temperatur. Hørte noen snakket om 27 grader, men det kjennes ut som 20/22.

Vi fikk oss en ufrivillig kald-dusj. Mario tok en høyst frivillig kald-dusj i dag.




Mario skulle på fotballturnering i dag klokka 16:00, men han var den eneste som møtte opp...
Kamerunserne skrinlegger planer og avtaler når det høljer ned.


MPP Bjørseth, Kamerun

Skolestart

Den norske skolen startet opp denne uka. Det er ti elever (to hadde ikke ankommet enda) og tre lærere på den koselige skolen. Skolen ligger ca 200 meter fra huset vårt. For dere som er interessert så kan dere se misjonsstasjonen på Google Earth. Koordinatene for huset vårt er: 7 grader 18´41.30" nord og 13 grader 35´50.18" øst.

Noen har spurt om området vi bor på, så her er litt info:

Det tar ca 40 minutter å gå rundt hele muren. Innefor muren bor det opp mot 150 mennesker fra 8 ulike land. Det er 30 nordmenn her. Kameruneserne som bor her, jobber innenfor kirken. Så det er heldigvis ingen norsk getto vi bor i. :-)
(Flere bilder kommer... Litt vanskelig å få lastet opp bilder nå om dagen.)

MPP Bjørseth, Kamerun

Livet utenfor murene

Tilværelsen frem til nå har for det meste utspilt seg innenfor
misjonsstasjonens trygge, hvite murer.
Godt plantet i baksetet på en godt innkjørt Landrover
utvider man horisonten betraktelig når man ankommer
samfunnet der ute.
Jeg blir deponert og overlatt til tilfeldighetene.
Som et barns første skritt famler jeg meg fram i landsbyens handlegater. Like famlende og barnslig blir også mitt første forsøk på å opprette kontakt med en kjøpmann på fransk. Jeg klarer å gulpe opp noen bløte konsonanter før jeg kaster inn årene og avslutter med pardon. Selv om sittesårene fortsatt er ferske etter timer med franskopplæring tar prestasjonsangsten overhånd.
Hvor er Madland senior?...(se blogginnlegg: M.A.S.H 4077)

Jeg føler meg som Flåklypas egen Ludvig der jeg går - liten og ensom, hjulbent med sekk på ryggen og med en lei høysnue.
Solen har gått ned og det har blodsukkeret også.
Jeg er stappmett av inntrykk, håndtrykk og høytrykk.
Med en litt ustødig gange setter jeg kursen tilbake til misjonsstasjonen.
Et lite vesen av en nysgjerrig unge tar tak i fingeren min i det jeg passerer en av de mange små butikkbodene langs veien.
Med et bredt smil og store glitrende øyne, byr han opp til lek.
Jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Vi finner tonen fort,
og hvem av oss som har det mest morsomt er ikke godt å si.
Jeg blir varm i hjertet og litt rørt når jeg innser at dette er min første venn jeg har fått i Kamerun på egen hånd.
Etter en stund kommer det flere nysgjerrige unger frem fra mørket.
Hjemme i Norge ville disse ungene for lengst ha blitt tvunget på en pysj og tvangsforet med både tannpuss og nattaklemmer.
Her i Kamerun går barna uten sko og må hjelpe til med å sikre familiens økonomi.



MPP Horten, Kamerun

Gud velsigne vår Herre

Jeg er omkranset av fargesprakende kamerunesere som synger
flerstemte tonasjer akkompangnert av noen rastløse tamtam-trommer.
Sangen eksploderer og snart synger hele forsamlingen av full hals.
Dette senarioet er bare noe man har hørt om og sett bilder av.
Bleke lille meg kan ikke noe annet en å nynne med og trampe forsiktig takta. Som tilskuer sitter jeg beskjedent på 8.benkerad.
I hendene holder jeg min første Bibel som jeg mottok under høytidelige omstendigheter som sjuåring.
På innsiden av Bibelen står det skrevet:
”En hilsen fra Søndagsskolen…”

….min båt er så liten og havet så stort….
En takknemlig og livsglad liten krokrygget tante av
en skrukk på nærmere 100 år trakterer klaveret.
Der sitter hun og dingler med bena og fryder seg
over hver tone som danser ut av det g-hør stemte pianoet.
Søndagsskolelæreren er om mulig enda eldre enn kapellmesteren.
Uansett vær og føre ankommer han bedehuset pent antrukket med
en slitt dokumentveske under armen.
Selv på vinteren da de pinsestemte gitarene får halsbetennelse og
vi småbarn fryser snørra fast i et god tilknyttet skjerf,
ankommer søndagsskolelæreren i dress og slips.
Han skrur på høreapparatet, renser tenoren og tar frem flanelografen.
Selv om Josef har fått tapet på igjen hodet x antall ganger og
Gabriel er falmet til det ugjenkjennelige,
blir historiene så levende fortalt at
vi sitter med store øyne og håper at fortellingen aldri skal ta slutt…

Tankespinneriet til min barndomstid tar brått slutt når jeg blir presentert for menigheten. Opp å stå til skue for de mange.
I nystrøket penskjorte og med kollekten klam i hånda reiser jeg meg.
Jeg ser utover den glade forsamling og smiler.



MPP Horten, Kamerun

M.A.S.H 4077

Det har nå blitt kveld. Malariamyggen svever faretruende nærme og
i gresset vet man aldri hva som skjuler seg.
Kjær nabo, veiviser og tolk; Madland senior, hjelper meg opp til sykehuset som ligger på en høyde ca 350m utenfor misjonsstasjonen.
De mørke kameruneserne holder seg diskret i bakrunnen når
den hvite mann ankommer akuttmottaket. Dunkel belysning, ukjente lukter og en nervøs, sitrende stillhet hviler over området.
I et hjørne sitter en kvinne med et sovende barn og venter på hjelp.
Under en skjelvende lyspære sitter en mann på kne og ber.
Jeg er ikke helt komfortabel med at den hvite norske misjonær møtes med en overdreven service og kommer først i køen.
En lege undersøker meg før han tar meg til en svakt opplyst hall som ligner på en garasje.
I enden av hallen står et røntgenapparat som passer bedre på et
museum en i et operativt sykehus.
Jeg føler meg som en krigsskadet soldat på vei inn til et feltsykehus.
I Spielbergs regi ville jeg nå ha fått en tvilsom blodoverføring mens
jeg diskret flørter med en sykepleierske.
Et vakkert bilde av mine indre organer kommer til synet. Og med et bredt smil konstaterer legen at det er ikke vises noen frakturer på mine skjøre ribben.
Resepten er: Smertestillende, ro og en god porsjon tålmodighet.



MPP Horten, Kamerun

Minst spilletid, mest oppmerksomhet

Som den ivrige MPP’r jeg er, viser jeg initiativ og blir med på fotball.
Fotball er en rask og morsom måte å bli kjent med de
lokale barna på. Språkforskjell er ikke noe stort problem.
De fleste rop og tegn på fotballbanen er universelle. Jeg gleder meg.
Jeg peker oppover mot målet. To gutter løper ivrig i
påvente av å få en målgivende Flopassning.
Jeg tar fart, treffer ballen og er så langt fornøyd med
egen prestasjon. I det jeg ser ballens kurve i lufta,
oppdager jeg at jeg ikke lenger står med to ben i bakken.
Mine 80 kilo svever over den afrikanske røde grus.
Det hele foregår i sakte film.
Som en kassettspiller med dårlig batterier
forvrenges alle lyder til det ugjenkjennelig.
Sol, sand og en smertefull landing som bare Bambi gjør bedre.
Jeg går ned for telling.
Sand og grus risper opp hud.
Jeg hører et kvalmende knekk under meg.
Jeg mister pusten. Det totale havari er et faktum.
Dette lover ikke bra.
Jeg stabber meg tappert av banen og returnerer til basen. Ai ai ai.

Min iver og lyst er ti år yngre enn
min forfallende kadaver av en kropp.
Nå er det på det rene at mitt hovedansvar blir musikk og
dype samtaler rund leirbålet.
De fysiske utskeielser får MPP-kollega Mario ta seg av.
Det er kanskje en grunn til at de fleste ettåringene er
18 og ikke 28 år…



MPP Horten, Kamerun

Voila!

Språk: Interessant tema du.
Man har hatt flere mnd på seg til å lære grunnleggende fransk.
Jeg oppdaget raskt at dette var noe av det mest
søvndyssende jeg har vært borti,
etter at man begynte å få grått hår.
Tutte la bla bla tr desja bla bla zz zzzz zzz….
Nå står det to Kamerunesiske damer i fargerike drakter på terrassen.
Jeg skjønner ut i fra kurvene som ligger velbalansert på
kvinnenes isse at de vil selge meg fersk frukt.
Nå står jeg ansikt til ansikt med fransk i praksis.
Nå er det snakk om å holde seg våken og ikke få panikk.
Møt utfordringen som en mann! Smil, prøv og vær høflig men
samtidig ikke for interessert i det de skal selge.
Man vil jo nødig havne i en situasjon der man
både binder seg til å kjøpe dagens frukt og
gifte seg med den eldste dattera.
Godt at franskopplæringen starter i morgen.


Her er Casa del Cameroon. Vår bopel dette året.


MPP Horten, Kamerun

Kardemommeby

En forventningsfull MPP Horten treder inn bak
misjonsstasjonens hvite murer. Misjonens svar på Kardemommeby:
Man skal alltid hjelpe andre, man skal være snill og grei
og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Kl 0452: Støyende knitring etterfulgt av et solid feedback:
Allha ou akhbar Inch Allha Ramalla!
Disse bønneropene vekket selvfølgelig vår
nervøse hane som stemte i med noen hese skrik.
Noen minutter senere høres enda en moské!
Bønnene er nå enda høyere og betraktelig lengre.
Dette skaper en konkurranse mellom
moskeene og vår oppstemte hane!
Jeg er nå overbevist om at soveromsvinduet
vender ut mot Mekka og at hanen er på
god vei til å konvertere til Islam.
Det føles som om sirkuset aldri ville ta slutt.
Det må nok ha blitt stille, for noen timer senere
vekkes jeg opp av selveste Ari Big Behn.
Ari Big Behn er misjonsstasjonens maskot;
en stor påfugl med et stort sug etter
peanøtter og grovt brød.
Ari er fortiden en stolt far til 6 egg og
vokter nøye sitt territorium.

Etter å ha plantet bena i betongen og
strekt på sitt hvite legeme høres det bankelyder utenfor.
Litt fortumlet etter nattens verbale utskeielser,
sjangler man bort til døra og får omsider låst den opp.
Bonjour meg baklengs; Der står selveste Lily Harper fra
TV serien ”En vakker dag”!
Som den drevene hushjelp hun er, overser hun min lite
tildekkede kropp og setter kursen mot kjøkkenet.
Uvirkelig, men dog hyggelig.
Må ærlig innrømme at det er litt sært å ha
en egen hushjelp, i tillegg til min kjære kone Bente.
Men man bidrar til sysselsetting og
økonomisk vekst i lokalmiljøet.
En Herrens velsignelse: Hun snakker også engelsk!
(men ingen grunn til å slappe av med fransken for det.)


MPP Horten, Kamerun

MPP?

Det Norske Misjonsselskap har fra og med i morgen to nye ettåringer i Ngaoundere; Kamerun-kameratene Mario og Stein-Ove. Hvis du lurer på hva en ettåring er, så er du ikke alene. Det er egentlig en intetsigende tittel, men du kan tenke på det som misjonærer på prøve (MPP), eller misjonærassistent om du vil.
Arbeidsoppgavene til en MPP er ofte tilknyttet barn og ungdom. Mario kommer til å drive mye med idrett og Stein-Ove kommer til å drive mer med musikk. De to utfyller hverandre godt der, kan man si :-)
PS: Du så t-skjortene vel?

Tak, hej!

Etter mye styr og litt stress med nedpakking og nedvasking av leiligheta ble det tur for ferie! Målet var Danacup i Danmark og reiseselskapet var av ypperste klasse. Til tross for ganske dårlig vær ble det mye moro både på og utenfor fotballbanen!