Livet utenfor murene

Tilværelsen frem til nå har for det meste utspilt seg innenfor
misjonsstasjonens trygge, hvite murer.
Godt plantet i baksetet på en godt innkjørt Landrover
utvider man horisonten betraktelig når man ankommer
samfunnet der ute.
Jeg blir deponert og overlatt til tilfeldighetene.
Som et barns første skritt famler jeg meg fram i landsbyens handlegater. Like famlende og barnslig blir også mitt første forsøk på å opprette kontakt med en kjøpmann på fransk. Jeg klarer å gulpe opp noen bløte konsonanter før jeg kaster inn årene og avslutter med pardon. Selv om sittesårene fortsatt er ferske etter timer med franskopplæring tar prestasjonsangsten overhånd.
Hvor er Madland senior?...(se blogginnlegg: M.A.S.H 4077)

Jeg føler meg som Flåklypas egen Ludvig der jeg går - liten og ensom, hjulbent med sekk på ryggen og med en lei høysnue.
Solen har gått ned og det har blodsukkeret også.
Jeg er stappmett av inntrykk, håndtrykk og høytrykk.
Med en litt ustødig gange setter jeg kursen tilbake til misjonsstasjonen.
Et lite vesen av en nysgjerrig unge tar tak i fingeren min i det jeg passerer en av de mange små butikkbodene langs veien.
Med et bredt smil og store glitrende øyne, byr han opp til lek.
Jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Vi finner tonen fort,
og hvem av oss som har det mest morsomt er ikke godt å si.
Jeg blir varm i hjertet og litt rørt når jeg innser at dette er min første venn jeg har fått i Kamerun på egen hånd.
Etter en stund kommer det flere nysgjerrige unger frem fra mørket.
Hjemme i Norge ville disse ungene for lengst ha blitt tvunget på en pysj og tvangsforet med både tannpuss og nattaklemmer.
Her i Kamerun går barna uten sko og må hjelpe til med å sikre familiens økonomi.



MPP Horten, Kamerun