Gud velsigne vår Herre

Jeg er omkranset av fargesprakende kamerunesere som synger
flerstemte tonasjer akkompangnert av noen rastløse tamtam-trommer.
Sangen eksploderer og snart synger hele forsamlingen av full hals.
Dette senarioet er bare noe man har hørt om og sett bilder av.
Bleke lille meg kan ikke noe annet en å nynne med og trampe forsiktig takta. Som tilskuer sitter jeg beskjedent på 8.benkerad.
I hendene holder jeg min første Bibel som jeg mottok under høytidelige omstendigheter som sjuåring.
På innsiden av Bibelen står det skrevet:
”En hilsen fra Søndagsskolen…”

….min båt er så liten og havet så stort….
En takknemlig og livsglad liten krokrygget tante av
en skrukk på nærmere 100 år trakterer klaveret.
Der sitter hun og dingler med bena og fryder seg
over hver tone som danser ut av det g-hør stemte pianoet.
Søndagsskolelæreren er om mulig enda eldre enn kapellmesteren.
Uansett vær og føre ankommer han bedehuset pent antrukket med
en slitt dokumentveske under armen.
Selv på vinteren da de pinsestemte gitarene får halsbetennelse og
vi småbarn fryser snørra fast i et god tilknyttet skjerf,
ankommer søndagsskolelæreren i dress og slips.
Han skrur på høreapparatet, renser tenoren og tar frem flanelografen.
Selv om Josef har fått tapet på igjen hodet x antall ganger og
Gabriel er falmet til det ugjenkjennelige,
blir historiene så levende fortalt at
vi sitter med store øyne og håper at fortellingen aldri skal ta slutt…

Tankespinneriet til min barndomstid tar brått slutt når jeg blir presentert for menigheten. Opp å stå til skue for de mange.
I nystrøket penskjorte og med kollekten klam i hånda reiser jeg meg.
Jeg ser utover den glade forsamling og smiler.



MPP Horten, Kamerun