Minst spilletid, mest oppmerksomhet

Som den ivrige MPP’r jeg er, viser jeg initiativ og blir med på fotball.
Fotball er en rask og morsom måte å bli kjent med de
lokale barna på. Språkforskjell er ikke noe stort problem.
De fleste rop og tegn på fotballbanen er universelle. Jeg gleder meg.
Jeg peker oppover mot målet. To gutter løper ivrig i
påvente av å få en målgivende Flopassning.
Jeg tar fart, treffer ballen og er så langt fornøyd med
egen prestasjon. I det jeg ser ballens kurve i lufta,
oppdager jeg at jeg ikke lenger står med to ben i bakken.
Mine 80 kilo svever over den afrikanske røde grus.
Det hele foregår i sakte film.
Som en kassettspiller med dårlig batterier
forvrenges alle lyder til det ugjenkjennelig.
Sol, sand og en smertefull landing som bare Bambi gjør bedre.
Jeg går ned for telling.
Sand og grus risper opp hud.
Jeg hører et kvalmende knekk under meg.
Jeg mister pusten. Det totale havari er et faktum.
Dette lover ikke bra.
Jeg stabber meg tappert av banen og returnerer til basen. Ai ai ai.

Min iver og lyst er ti år yngre enn
min forfallende kadaver av en kropp.
Nå er det på det rene at mitt hovedansvar blir musikk og
dype samtaler rund leirbålet.
De fysiske utskeielser får MPP-kollega Mario ta seg av.
Det er kanskje en grunn til at de fleste ettåringene er
18 og ikke 28 år…



MPP Horten, Kamerun