Credo

Nå er MPP Horten’s misjonstjeneste på alvor tatt til.
Man har forlatt den trygge norske gettoen til fordel for
ett sosialiseringsprosjekt som er en misjonær verdig.

Jeg oppsøker nesten helt frivillig et kamerunsk kor med
navn Credo, som har øvelse en gang i uka.
Korets leder gir meg valget mellom tenor eller bass.
(Jeg tenker at som bass skeier man ikke ut på
galeien med de høye tonene…)
Nå står jeg her, som et fullverdig medlem,
midt i den mørke bassklynga.
Jeg skiller meg betraktelig ut der jeg står, sykelig blek,
nesten radioaktiv og gløder litt flaut.
På min høyre side har vi en liten sak av en mann på ca 1,50.
Han peker bestemt på hvor i teksten vi er og
er tydelig misfornøyd med min franskuttale.
På min venstre side har vi en røslig kar. En koselig bamse som
fylles av liv og glede når han brummer.
Etter noen sanger krydret med litt koreografi, er det bevertning.
Brusflasker blir delt ut og jeg oppfatter ordet popkorn.

Det blir også servert en skål med en slags lunken risgrøtsuppe.
Vellingen ser ut til å være nær beslektet med tapetklister og
den venter utålmodig på å bli vomfyll. Skepsisen er stor,
men jeg gir vellingen en sjanse og tvinger den motvillig i meg.
Som den veloppdragene unge mann jeg er, smiler jeg tappert og
bruker god tid på svelgeintervallene. Til min store forundring
så er spiseskikkene i Kamerun noe annerledes.
Her sitter kameruneserne og nesten spiser om kapp.
Velling, popkorn og boblevann fortæres i ekspressfart.
Jeg blir litt satt ut og havner fort i bakevja.
Min lett ømfintlige og sarte mage begynner seriøst å
gjøre opprør og jeg kaldsvetter.
Ingen sulten lillebror å bytte skål med og ingen blomsterpotte å
deponere vellingen i.
Stolt og fornøyd over først å ha svelget en munnfull,
så kommer skuffelsen når det ikke ser ut til å minke på beholdningen. Jeg begynner å bli en smule desperat.
Bortgjemt i en dyp sofastol sitter jeg oppkavet og
tvinger skjelvende i meg det siste av vellinga.
Folk har spist opp og som den største selvfølgelighet her i Kamerun,
er det nå på tide å gå hjem. Kvelden er definitivt over og
her sitter jeg alene igjen med en full colaflaske og med fanget fullt av popkorn. Jeg tar sats, knar i meg en stor porsjon popkorn,
trekker pusten dypt og styrter i meg den lett kulserende leskedrikken.
Det bruser i nesen, rumler i magen og det blir tivoli i hodet.
Oppblåst og svimmel kommer jeg meg opp i vertikal stilling.
Man takker for samværet og sjangler lett svaiende ut.
En rumlende kordebutant returnerer til basen.


MPP Horten, Kamerun



På tom mage og av full hals sang man for nærmere 600 glade kirkegjengere, under søndagens gudstjeneste.