Plutselig hjemreise

Etter en ultralyd-undersøkelse i slutten av mai, ble det påvist at jeg hadde lite fostervann. Min amerikanske lege anbefalte meg å dra hjem til Norge for videre oppfølging. Jeg kjente jeg ble urolig, men lettet da det ble bestemt at jeg skulle til Norge.
Stein-Ove og jeg satte oss på et lite Sesnafly i Ngaoundèrè med retning Yaounde 28.mai.


Turen med Sesnaflyet var en opplevelse og gikk helt fint. Men jeg er utrolig glad for at Stein-Ove fulgte meg helt til Norge. Etter tre uker med diare og oppkast, lavt blodtrykk og lav blodprosent hadde jeg rett og slett ikke orket å reise alene.


Jeg blir tjoret fast i bakerst i flyet. Vi var fire passasjerer og en pilot.


Stein-Ove var rask til å ta tittelen co-pilot!

Vel hjemme i Norge fikk vi omsider ultralyd på Ullevål (de var litt redd for å ta meg inn pga at jeg hadde vært innom et afrikansk sykehus...). Den koslige legen vår kunne konstatere at nå var fostervannet på et fint nivå og hun skrøt av alt hun så! Vi var utrolig lettet og glade for dette.
Det tyder da på at siden jeg var såpass dehydrert hadde jeg fått lite fostervann. Tilbake i Norge stabiliserte mage og matlyst seg, og nå slipper vi å være bekymret.
Min kjære Stein-Ove kunne sette kursen tilbake til Kamerun for å gjøre ferdig arbeidet sitt der. Han kommer tilbake til Norge tidlig i juli.

Oppholdet mitt i Kamerun ble brått avsluttet, tre uker før tiden. Det var trist å ta farvel med kollegaer og venner, men jeg sitter igjen med mange gode opplevelser og minner for livet.
Jeg ville aldri ha vært foruten dette året!

MPP Bjørseth, Norge

17.mai i Kamerun

Ingenting er mer norsk enn en nordmann i utlandet. Vi misjonærer her i Kamerun er ikke noe unntak.
I dag har vi feiret tradisjonell norsk 17.mai. Vi startet med en lang og god 17.mai frokost på skolen. Blant godsakene var både laks og spekeskinke!

Elevene hadde underholdning med Wergeland som tema, og vi gikk i vårt lille 17.mai-tog. Kamerunere og amerikanere som så oss sperret opp øynene men jublet med.

Norsk tradisjon tro hadde vi kaffe, kaker og leker på DNS.



Stein-Ove sto tappert og mottok våte svamper fra drevne misjonærbarn som har blitt gode til å sikte etter å ha brukt utallige timer på å kaste på mango i trærne.
Festlighetene ble rundet av med storskjermvisning av ”Flåklypa grand prix”!
Gud signe vårt dyre fedreland. Og Gud signe Kamerun!

MPP Bjørseth, Kamerun

Under over alle under!

Det er stort og det er helt herlig; jeg er gravid. Eller, VI er gravide.
Jeg er 25 uker på vei og har termin i slutten av august. Jeg er meget frisk og rask, nærmest ”symptomfri”, men magen røper likevel at det er noe stort på gang.

Vi har vært på ultralyd her i Ngaoundèrè. Der fikk vi sett nurket og det vi så tyder på at det er en liten guttebaby vi venter på!

Det er i grunn uproblematisk å gå gravid her. Det er riktignok litt varmt, men det plager meg ikke så mye. Er jeg for lenge i sola blir jeg svimmel og rar, men det er kontrollerbart. Jeg har måttet bytte malaria-profilakse, men det var heller ikke noe problem.
Ellers har det sine store fordeler å gå gravid her; jeg trengte bare å kjøpe sommergarderoben av mammaklær (gjorde litt innkjøp da vi var i Norge i januar), all mat lages fra bunnen (av kokka vår) og det er rik tilgang på frukt og grønt, vi har et basseng her jeg kan bruke så mye jeg vil, jeg (som alle de andre misjonærene) går hjem til dekket middagsbord klokka 1300 og tar en pust i bakken før jeg tar et jobbskift senere på dagen, og jeg går rundt i et miljø med minimalt med eksos og sigarettrøyk.

Mine svangre dager her går med til knipeøvelser, trankapsel-svelging (ikke morsomt), alt for lite trening, lesing i GRAVID-blader som Anne-Beathe har vært så snill og sendt meg, syngning og tralling for magen, samt tid sammen med min meget snille og oppmerksomme mann som er stolt som en hanefar!
Som gravid skal man ikke fly de siste to månedene – dette passer helt perfekt med skoleårets slutt, så jeg får fullført kontrakten min her i Kamerun. Vi setter oss på flyet den 18.juni og er hjemme den 19.

Vi trives veldig godt med å være her i Kamerun, og nyter den siste tiden, men nå ser vi også fram til å komme hjem og gjøre i stand for den lille -og ikke minst til vi får holde han i armene våre i august!

MPP Bjørseth, Kamerun

29 år for første gang

Stein-Ove ikledd en av bursdagsgavene; en Cameroun-treningsdrakt.
30.4.08 var dagen.
Madeleine, kokka vår, ble sendt på "kurs" hos nabokokken for å lage fløtegratinerte poteter. Det var dagens første positive overraskelse for bursdagsbarnet.
Senere kom naboene med gitar, ballonger, rose og kort og sang bursdagssangen på tre forskjellige språk.
På ettermiddagen hadde Stein-Ove klubb for de norske barna her på stasjonen. Barna hadde gjemt seg og overrasket ham med sang og hyllet han med gullkrone!

Ei av jentene i Malaïka kom med presang, og utover kvelden kom våre norske venner og kolleager innom på en kaffekopp. Det var veldig koselig!

MPP Bjørseth, Kamerun

Besøk i landsbyen Ngaoudjoum

Spenninger

Klokka er 23:30 torsdagskveld. Stein-Ove kjenner trangen. Han kan bare ikke la være å rydde i medisinskuffen. Paracet og Ibux legges sirlig inn i esker. Det sorteres, merkes og stables. Slitte plastre kastes og vitaminene alfabetiseres. Fingrene kribler enda. Nå står roteskuffa for tur. Ark etter ark gås igjennom, penner sjekkes for blekkinnhold, permer og hullmaskin kommer fram. Klokka drar seg mot 00:30. Da er det visst tid for å vaske toalettet og servanten, og ikke nok med det: sluket til vasken og dusjen får en real omgang med klut, børste og klorin.
Nå er det vel på tide og legge seg?
Nei - Stein-Ove finner fram barbersaker og saks. Nå skal det både klippes hår og barberes skjegg - og det er ikke gjort i en håndvending.
Jeg står og ser på og smiler, for jeg vet hva som er i vente: Nå kommer det regn og torden. Min mann er en smule værsjuk, og får trykk i hodet og en veldig trang til å rydde når det brygger opp mot torden og brak. Han er til å stille klokka etter.
Få timer etterpå satte regnvær og torden inn.



I regntiden kommer mange små ubudne gjester...

MPP Bjørseth, Kamerun

Bra initiativ i Yoko

154 elever er stilt opp mens det kamerunske flagget heises. Nasjonalsangen synges med kraftige barnestemmer. Skoledagen i Yoko (en landsby utenfor Ngaoundèrè) kan begynne.
Skolen her er unik i den forstand at det er foreldrene som har tatt initiativ til å starte og bygge skolen.
Dette er et positivt tiltak som vi vil være med å støtte oppunder. I forrige uke var vi der med DNS og delte ut kladdebøker, skrivesaker, en fotball og ballonger.
Mange skjønner nå at skole og utdanning er et viktig steg i riktig retning.



Skolen består av to klasserom i mur, med bølgeblikkstak. De har ingen krakker eller pulter. Det er ingen dører, så kyrne har gått inn og etterlatt seg spor i sementen. De har to tavler og kritt. Flere av elevene går mange kilometer, hver dag, for å komme på skolen.
Det er mulig vi drar tilbake og støtter skolen mer, men det er viktig å finne en balansegang slik at de ikke mister det flotte initiativet de har startet og bare blir passive mottakere.

MPP Bjørseth, Kamerun