Fra WC til PC

Nå er jeg en erfaring rikere og 4 kg lettere.
Mine overømfintlige norske tarmorganer har
blitt angrepet av noen hypereksotiske basselusker.
Malaria-alarmen går.
Igjen tropper man redusert opp på sykehuset.
Blodprøve, mer blekk i journalboken,
enda mer penger i sykehuskassa og
en medium neve med antibiotika.
Blodprøve negativ, undertegnede positiv.
Jeg ser det ikke nødvendig å gå
noe mer i detalj om emnet, men legger til at
kombinasjonen ribbensbrudd og diaré er smertefullt.


MPP Horten, Kamerun

Mon petit ami Pascal.

Som tidligere nevnt har vi en del selgere på døra. Her er er skjønn gjeng som ville selge oss flasker med sand i.
De har pyntet flaskene med plastikkblomster på toppen :)



Dette er mon petit ami Pascal.
Han kom og gav meg en pose full av frukt her en dag. Jeg spurte hvor mye den kostet, men han sa noe om at vi var venner og at jeg skulle FÅ den. Mystisk, men veldig koselig. Jeg tenkte at jeg måtte skynde meg å gi han noe tilbake, slik at jeg ikke ble stående i gjeld til han. Jeg gav ham ei brusflaske. Det satte han veldig stor pris på.
Siden den dagen har vi selvfølgelig hatt flere besøk av lille Pascal. Han kommer med frukt og jeg gir ham brus. Han har også spurt om å få skolesaker og skolepenger, men jeg tror han forsto meg, da jeg på min særdeles dårlige fransk forklarte at hvis han fikk, så ville alle de andre guttene også ha.
Han er veldig skjønn!

MPP Bjørseth, Kamerun

Kald-dusj!

Vi ruslet inn til byen for å kjøpe litt mat. Sola stekte og det var en særdeles koselig tur!
Så åpnet himmelen seg og det bøttet ned. Vi søkte ly under et tak til første og beste taxi kom forbi. At den allerede hadde kunder spiller ingen rolle her i Kamerun. Vi prutet oss fram til en pris før vi satte kursen hjemover.
Grunnet sprukne vinduer og særdeles mye regn mot ruta, klarte vi å kjøre forbi innkjøringa til misjonsstasjonen... Vi bad sjåføren sette oss av et stykke opp i "sykehusveien" utenfor stasjonen. Sjåføren smilte og sa noe om paraply da vi stablet oss ut av bilen. Det var bekker av vann, som rakk godt opp på rista, i veien vi måtte gå.
Veien er til vanlig full av folk, motorsykler og biler, men nå var det bare Stein-Ove og meg. Det gikk ca 20 sekunder til vi var våte inn til margen!

Ja, det er regntid. Det kommer noen heftige regnskyll nå og da. Ikke daglig og noen ganger flere ganger om dagen.
Regntida er på det kraftigste nå, men det er god temperatur. Hørte noen snakket om 27 grader, men det kjennes ut som 20/22.

Vi fikk oss en ufrivillig kald-dusj. Mario tok en høyst frivillig kald-dusj i dag.




Mario skulle på fotballturnering i dag klokka 16:00, men han var den eneste som møtte opp...
Kamerunserne skrinlegger planer og avtaler når det høljer ned.


MPP Bjørseth, Kamerun

Skolestart

Den norske skolen startet opp denne uka. Det er ti elever (to hadde ikke ankommet enda) og tre lærere på den koselige skolen. Skolen ligger ca 200 meter fra huset vårt. For dere som er interessert så kan dere se misjonsstasjonen på Google Earth. Koordinatene for huset vårt er: 7 grader 18´41.30" nord og 13 grader 35´50.18" øst.

Noen har spurt om området vi bor på, så her er litt info:

Det tar ca 40 minutter å gå rundt hele muren. Innefor muren bor det opp mot 150 mennesker fra 8 ulike land. Det er 30 nordmenn her. Kameruneserne som bor her, jobber innenfor kirken. Så det er heldigvis ingen norsk getto vi bor i. :-)
(Flere bilder kommer... Litt vanskelig å få lastet opp bilder nå om dagen.)

MPP Bjørseth, Kamerun

Livet utenfor murene

Tilværelsen frem til nå har for det meste utspilt seg innenfor
misjonsstasjonens trygge, hvite murer.
Godt plantet i baksetet på en godt innkjørt Landrover
utvider man horisonten betraktelig når man ankommer
samfunnet der ute.
Jeg blir deponert og overlatt til tilfeldighetene.
Som et barns første skritt famler jeg meg fram i landsbyens handlegater. Like famlende og barnslig blir også mitt første forsøk på å opprette kontakt med en kjøpmann på fransk. Jeg klarer å gulpe opp noen bløte konsonanter før jeg kaster inn årene og avslutter med pardon. Selv om sittesårene fortsatt er ferske etter timer med franskopplæring tar prestasjonsangsten overhånd.
Hvor er Madland senior?...(se blogginnlegg: M.A.S.H 4077)

Jeg føler meg som Flåklypas egen Ludvig der jeg går - liten og ensom, hjulbent med sekk på ryggen og med en lei høysnue.
Solen har gått ned og det har blodsukkeret også.
Jeg er stappmett av inntrykk, håndtrykk og høytrykk.
Med en litt ustødig gange setter jeg kursen tilbake til misjonsstasjonen.
Et lite vesen av en nysgjerrig unge tar tak i fingeren min i det jeg passerer en av de mange små butikkbodene langs veien.
Med et bredt smil og store glitrende øyne, byr han opp til lek.
Jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Vi finner tonen fort,
og hvem av oss som har det mest morsomt er ikke godt å si.
Jeg blir varm i hjertet og litt rørt når jeg innser at dette er min første venn jeg har fått i Kamerun på egen hånd.
Etter en stund kommer det flere nysgjerrige unger frem fra mørket.
Hjemme i Norge ville disse ungene for lengst ha blitt tvunget på en pysj og tvangsforet med både tannpuss og nattaklemmer.
Her i Kamerun går barna uten sko og må hjelpe til med å sikre familiens økonomi.



MPP Horten, Kamerun

Gud velsigne vår Herre

Jeg er omkranset av fargesprakende kamerunesere som synger
flerstemte tonasjer akkompangnert av noen rastløse tamtam-trommer.
Sangen eksploderer og snart synger hele forsamlingen av full hals.
Dette senarioet er bare noe man har hørt om og sett bilder av.
Bleke lille meg kan ikke noe annet en å nynne med og trampe forsiktig takta. Som tilskuer sitter jeg beskjedent på 8.benkerad.
I hendene holder jeg min første Bibel som jeg mottok under høytidelige omstendigheter som sjuåring.
På innsiden av Bibelen står det skrevet:
”En hilsen fra Søndagsskolen…”

….min båt er så liten og havet så stort….
En takknemlig og livsglad liten krokrygget tante av
en skrukk på nærmere 100 år trakterer klaveret.
Der sitter hun og dingler med bena og fryder seg
over hver tone som danser ut av det g-hør stemte pianoet.
Søndagsskolelæreren er om mulig enda eldre enn kapellmesteren.
Uansett vær og føre ankommer han bedehuset pent antrukket med
en slitt dokumentveske under armen.
Selv på vinteren da de pinsestemte gitarene får halsbetennelse og
vi småbarn fryser snørra fast i et god tilknyttet skjerf,
ankommer søndagsskolelæreren i dress og slips.
Han skrur på høreapparatet, renser tenoren og tar frem flanelografen.
Selv om Josef har fått tapet på igjen hodet x antall ganger og
Gabriel er falmet til det ugjenkjennelige,
blir historiene så levende fortalt at
vi sitter med store øyne og håper at fortellingen aldri skal ta slutt…

Tankespinneriet til min barndomstid tar brått slutt når jeg blir presentert for menigheten. Opp å stå til skue for de mange.
I nystrøket penskjorte og med kollekten klam i hånda reiser jeg meg.
Jeg ser utover den glade forsamling og smiler.



MPP Horten, Kamerun

M.A.S.H 4077

Det har nå blitt kveld. Malariamyggen svever faretruende nærme og
i gresset vet man aldri hva som skjuler seg.
Kjær nabo, veiviser og tolk; Madland senior, hjelper meg opp til sykehuset som ligger på en høyde ca 350m utenfor misjonsstasjonen.
De mørke kameruneserne holder seg diskret i bakrunnen når
den hvite mann ankommer akuttmottaket. Dunkel belysning, ukjente lukter og en nervøs, sitrende stillhet hviler over området.
I et hjørne sitter en kvinne med et sovende barn og venter på hjelp.
Under en skjelvende lyspære sitter en mann på kne og ber.
Jeg er ikke helt komfortabel med at den hvite norske misjonær møtes med en overdreven service og kommer først i køen.
En lege undersøker meg før han tar meg til en svakt opplyst hall som ligner på en garasje.
I enden av hallen står et røntgenapparat som passer bedre på et
museum en i et operativt sykehus.
Jeg føler meg som en krigsskadet soldat på vei inn til et feltsykehus.
I Spielbergs regi ville jeg nå ha fått en tvilsom blodoverføring mens
jeg diskret flørter med en sykepleierske.
Et vakkert bilde av mine indre organer kommer til synet. Og med et bredt smil konstaterer legen at det er ikke vises noen frakturer på mine skjøre ribben.
Resepten er: Smertestillende, ro og en god porsjon tålmodighet.



MPP Horten, Kamerun

Minst spilletid, mest oppmerksomhet

Som den ivrige MPP’r jeg er, viser jeg initiativ og blir med på fotball.
Fotball er en rask og morsom måte å bli kjent med de
lokale barna på. Språkforskjell er ikke noe stort problem.
De fleste rop og tegn på fotballbanen er universelle. Jeg gleder meg.
Jeg peker oppover mot målet. To gutter løper ivrig i
påvente av å få en målgivende Flopassning.
Jeg tar fart, treffer ballen og er så langt fornøyd med
egen prestasjon. I det jeg ser ballens kurve i lufta,
oppdager jeg at jeg ikke lenger står med to ben i bakken.
Mine 80 kilo svever over den afrikanske røde grus.
Det hele foregår i sakte film.
Som en kassettspiller med dårlig batterier
forvrenges alle lyder til det ugjenkjennelig.
Sol, sand og en smertefull landing som bare Bambi gjør bedre.
Jeg går ned for telling.
Sand og grus risper opp hud.
Jeg hører et kvalmende knekk under meg.
Jeg mister pusten. Det totale havari er et faktum.
Dette lover ikke bra.
Jeg stabber meg tappert av banen og returnerer til basen. Ai ai ai.

Min iver og lyst er ti år yngre enn
min forfallende kadaver av en kropp.
Nå er det på det rene at mitt hovedansvar blir musikk og
dype samtaler rund leirbålet.
De fysiske utskeielser får MPP-kollega Mario ta seg av.
Det er kanskje en grunn til at de fleste ettåringene er
18 og ikke 28 år…



MPP Horten, Kamerun

Voila!

Språk: Interessant tema du.
Man har hatt flere mnd på seg til å lære grunnleggende fransk.
Jeg oppdaget raskt at dette var noe av det mest
søvndyssende jeg har vært borti,
etter at man begynte å få grått hår.
Tutte la bla bla tr desja bla bla zz zzzz zzz….
Nå står det to Kamerunesiske damer i fargerike drakter på terrassen.
Jeg skjønner ut i fra kurvene som ligger velbalansert på
kvinnenes isse at de vil selge meg fersk frukt.
Nå står jeg ansikt til ansikt med fransk i praksis.
Nå er det snakk om å holde seg våken og ikke få panikk.
Møt utfordringen som en mann! Smil, prøv og vær høflig men
samtidig ikke for interessert i det de skal selge.
Man vil jo nødig havne i en situasjon der man
både binder seg til å kjøpe dagens frukt og
gifte seg med den eldste dattera.
Godt at franskopplæringen starter i morgen.


Her er Casa del Cameroon. Vår bopel dette året.


MPP Horten, Kamerun

Kardemommeby

En forventningsfull MPP Horten treder inn bak
misjonsstasjonens hvite murer. Misjonens svar på Kardemommeby:
Man skal alltid hjelpe andre, man skal være snill og grei
og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Kl 0452: Støyende knitring etterfulgt av et solid feedback:
Allha ou akhbar Inch Allha Ramalla!
Disse bønneropene vekket selvfølgelig vår
nervøse hane som stemte i med noen hese skrik.
Noen minutter senere høres enda en moské!
Bønnene er nå enda høyere og betraktelig lengre.
Dette skaper en konkurranse mellom
moskeene og vår oppstemte hane!
Jeg er nå overbevist om at soveromsvinduet
vender ut mot Mekka og at hanen er på
god vei til å konvertere til Islam.
Det føles som om sirkuset aldri ville ta slutt.
Det må nok ha blitt stille, for noen timer senere
vekkes jeg opp av selveste Ari Big Behn.
Ari Big Behn er misjonsstasjonens maskot;
en stor påfugl med et stort sug etter
peanøtter og grovt brød.
Ari er fortiden en stolt far til 6 egg og
vokter nøye sitt territorium.

Etter å ha plantet bena i betongen og
strekt på sitt hvite legeme høres det bankelyder utenfor.
Litt fortumlet etter nattens verbale utskeielser,
sjangler man bort til døra og får omsider låst den opp.
Bonjour meg baklengs; Der står selveste Lily Harper fra
TV serien ”En vakker dag”!
Som den drevene hushjelp hun er, overser hun min lite
tildekkede kropp og setter kursen mot kjøkkenet.
Uvirkelig, men dog hyggelig.
Må ærlig innrømme at det er litt sært å ha
en egen hushjelp, i tillegg til min kjære kone Bente.
Men man bidrar til sysselsetting og
økonomisk vekst i lokalmiljøet.
En Herrens velsignelse: Hun snakker også engelsk!
(men ingen grunn til å slappe av med fransken for det.)


MPP Horten, Kamerun

MPP?

Det Norske Misjonsselskap har fra og med i morgen to nye ettåringer i Ngaoundere; Kamerun-kameratene Mario og Stein-Ove. Hvis du lurer på hva en ettåring er, så er du ikke alene. Det er egentlig en intetsigende tittel, men du kan tenke på det som misjonærer på prøve (MPP), eller misjonærassistent om du vil.
Arbeidsoppgavene til en MPP er ofte tilknyttet barn og ungdom. Mario kommer til å drive mye med idrett og Stein-Ove kommer til å drive mer med musikk. De to utfyller hverandre godt der, kan man si :-)
PS: Du så t-skjortene vel?

Tak, hej!

Etter mye styr og litt stress med nedpakking og nedvasking av leiligheta ble det tur for ferie! Målet var Danacup i Danmark og reiseselskapet var av ypperste klasse. Til tross for ganske dårlig vær ble det mye moro både på og utenfor fotballbanen!